Slik starter traileren til den nye dramafilmen «Munch», som har kinopremiere 27. januar. I filmen følger vi kunstneren gjennom fire faser av livet, fra ung og forelsket 21-åring til de siste månedene av livet hans, da han som 80-åring levde i ensom majestet på eiendommen Ekely i et vinterlig Oslo. 

Alfred Ekker Strande, Mattis Herman Nyquist, Ola G. Furuseth og Anne Krigsvoll gjør hver sin tolkning av Edvard Munch i ulike aldre, og det er sistnevnte som spiller den gamle og skrøpelige Munch vinteren 1944.

– God dag, herr Munch.

De to utsendte soldatene står ved porten utenfor Ekely, og er tilsynelatende høflige. Den gamle og syke mesteren slipper dem inn, men avskyen lyser ut av øynene hans. 

«De tar vel bare alt de har lyst på», freser Munch. 

Han skjønner utmerket godt hva nazistene er ute etter - de elskede kunstverkene.

Premiere: 27.01.2023
Sjanger: Drama / Biografi / Norsk
Regi: Henrik M. Dahlsbakken
Skuespillere: Anne Krigsvoll, Mattis
Hermann Nyquist, Ola G. Furuseth,
Alfred Ekker Strande, Jesper Christensen
Nasjonalitet: Norge
Aldersgrense: 12 år
Produksjonsår: 2023
Distributør: Scandinavian Film Distribution/Ymer Media

Ble holdt øye med

I delen med den aldrende Munch får vi et fascinerende innblikk i hans livs siste kamp – mot den tyske okkupasjonsmakten og deres forsøk på å få kontroll over kunsten hans.     

Manusforfatter Eivind Sæther har skrevet denne delen av «Munch». Han forteller at Munch var en svært interessant figur for nazistene. 

– Vi vet at nazistene var opptatt av Munch. I arkivene som overlevde fra den nazistiske ledelsen i Norge fantes en egen Edvard Munch-mappe full av presseklipp som viste at han i alle fall ble holdt øye med. Dessuten var nazistene ved flere anledninger ute hos ham på Ekely, kanskje i håp om å knytte ham nærmere deres sak, sier Sæther.   

– Munch var på ingen måte interessert i dette. Tvert imot kunne han ikke utstå Hitler, og han ønsket ingenting annet enn fred og ro til å male.

Reddet av kommunen

Oslo kommune skulle vise seg å bli redningen for Munch og hans livsverk. 

Ironisk nok, påpeker Sæther, ettersom han kranglet fælt med kommunen mens han levde og følte seg stemoderlig behandlet – ikke minst sammenlignet med Gustav Vigeland, som hadde blitt skjenket sin egen park midt i Oslo. 

– Vigeland, som han både hadde drukket kameratslig med og kjempet bittert mot, skulle få en park og bli hyllet, mens Munch selv måtte krangle om skattlegging og andre ubetydeligheter. Han følte seg jaktet på og plaget, men han kan vel ikke sies å ha hatt det mest oversiktlige forholdet til hva som burde skattlegges og ikke. 

Like fullt valgte han å donere kunsten sin til Oslo kommune. Etter at samlingen var blitt taksert, ble den i all hemmelighet fraktet til Dikemark sykehus i Asker, der den forble til krigen var over.  

– Den store frykten var at nazistene på en eller annen måte skulle få kontrollen over bildene, og den frykten var ikke ubegrunnet. Med sin internasjonale status ble Munch gjerne brukt av nazistene som eksempel på en av «deres kunstnere». Etter invasjonen av Norge sørget derfor Munch for å gjøre om testamentet slik at bildene ikke tilfalt staten, men kommunen, sier Eivind Sæther.

Anne Krigsvoll spiller den eldre Munch i filmen.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Terbovens visittkort

Et annet mysterium som NRK tidligere har laget en strålende sak om, er hvordan visittkortet til rikskommissær Josef Terboven – den mektigste og mest fryktede mannen i det nazistyrte Norge – kunne bli funnet blant malerier, dokumenter og andre etterlatte ting på Ekely etter Munchs død. 

– Da de pakket ut av den rotete og musebefengte villaen hans, som ikke hadde gardiner eller lampeskjermer, men var full av malerier, hansker og malesaker, fant de også Terbovens kort. Hadde de to møttes? Hadde noen overlevert en hilsen fra tyskernes overhode i Norge? Nazistene var interessert i å bruke Munch til deres sak, men fikk aldri noe hjelp fra den gamle og isolerte verdensstjernen. Visittkortet, derimot, beholdt han, sier Sæther.   

Til tross at han ikke kunne fordra nazistene og hadde gjort alt han kunne for å unngå at bildene hans havnet i fiendens hender, ble Munch i 1944 lagt til hvile i en NS-regissert begravelse, med kranser dekorert med hakekors. En av kransene var fra nettopp Terboven.  

– I de tyskkontrollerte avisene ble Munch fremstilt som av deres – en «representant for vårt folks beste egenskaper», sier Sæther. 

«Degenerert kunst»

At Munch og hans kunst skulle bli forsøkt utnyttet i nazistenes propaganda, var egentlig ingen selvfølge. Før Hitlers maktovertakelse hadde Munch riktignok hatt et nært forhold til Tyskland og spesielt Berlin, der han bodde i flere år og opplevde sitt første kommersielle gjennombrudd. 

Men Munchs ekspresjonistiske og modernistiske malerier passet ikke inn i nazistenes kunstsyn, og allerede i 1937 var flere av verkene hans representert i utstillingen «Entartete Kunst» («degenerert kunst») – som et eksempel på hvordan kunsten ikke skulle være. 

– Fra tysk side hadde Munch mye forlokkende. Han var nordisk og hadde etter hvert blitt verdenskjent som en stor kunstner, men motivene hans passet ikke alltid inn i nazistenes ideer om hva god kunst skulle se ut som. Noe skurret og nazistene foraktet modernismen, den passet ikke inn i deres jakt på et rent og germansk ideal. Munch var rotete og uregjerlig, og han hånet Hitlers idé om en strømlinjeformet og ren verden. 

På dette tidspunktet var imidlertid kunstneren blitt en eldre mann som ikke orket å bry seg for mye med hvilken vei politikken var i ferd med å kaste rundt på Europa.  

– Han registrerte at Hitler ikke likte bildene hans. På den annen side fikk han bursdagskort på 70-årsdagen av beundreren Goebbels, men opplevde altså å bli en del av utstilling nazistene hadde slengt sammen for «degenerert kunst». Han var i utakt med idealene, men deler av nazistenes lederskap elsket ham. Sånn jeg leser ham var han mest opptatt av å få være i fred, sier Eivind Sæther.

Alle Munch-ene i filmen. Fra venstre øverst: Anne Krigsvoll, Ola G. Furuseth, Alfred Ekker Strande og Mattis Herman Nyquist.

Foto: Nasjonalbiblioteket

«Tenk at det skulle hende meg også»

Edvard Munch opplevde – i skarp motsetning til flere av verdens største kunstnere – å bli høyt verdsatt i løpet av sin levetid. Som ung var han blitt hånet og latterliggjort for sin kunst, men som gammel mann var han en etablert verdensstjerne. 

Samtidig isolerte han seg totalt, ville ikke la seg hylle og lå i konstant krangel med ligningsmyndighetene – ikke ulikt en av de største nålevende norske kunstnerne, påpeker Eivind Sæther. 

– Egentlig var han en slags perfekt filmfigur – et geni, gjemt bort og fullstendig oppslukt av det eneste i livet som virkelig betydde noe, men samtidig også ensom og utenfor. En gammel mann, misforstått og litt fremmed for sine landsmenn, framstilt som en raring og en eremitt. 

– Samtidig som han jo velger å donere kunsten sin til kommunen. En vakker gest av et geni som kanskje ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente av Norge, til tross for at han var verdenskjent allerede, sier Sæther.  

I «Munch» møter vi likevel en mann som – etter mange prøvelser og bunnløse fall – til slutt synes å ha forsonet seg med sin skjebne og sitt liv. 

– Han likte å fortelle historien om sin bestefar som ble gammel og var hos doktoren som ville forberede ham på døden. «Nei, tenk at det skulle hende meg også», hadde Munchs bestefar utbrutt til doktoren, sier manusforfatteren og legger til: 

– Til slutt hendte det Munch selv også, men det han la bak seg var et enormt kunstnerisk virke. Han fikk, i motsetning til så mange av sine venner og slektninger, lov til å dø av alderdom.

«Munch» ser du på kino fra 27. januar.

www.filmweb.no