Regissøren opprettet profil hos en privat sædbank: – Det jeg oppdaget, gjorde noe med meg
I 2020 åpnet bioteknologiloven opp for at single kvinner kan få barn med assistert befruktning. Siden har andelen solomødre skutt i været.
Hos private klinikker kan det å velge donor nesten føles ut som å swipe i en datingapp, forteller regissør Janicke Askvold.
– Man kan stille spørsmål ved at klinikker tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Da regissør Janicke Askevold skulle skrive manus til kinoaktuelle Solomamma, opprettet hun en profil hos en privat sædbank.
– Det hele minnet til forveksling om en datingapp. Selv om donoren er anonym, kan du swipe deg gjennom ulike profiler med informasjon, og «hjerte» det du liker.
Du kan legge inn preferanser, betale mer for tilgang til lydopptak av donoren i samtale med psykolog og lese om hva slags liv han lever.
– Jeg hørte om hva slags filmer han likte og at han hadde fregner på nesen. Betalte jeg mer, kunne jeg få bilder av han som voksen, sier hun.
Selv om Askevold allerede da var gravid på «gamlemåten», merket hun at det gjorde noe med henne.
– Du kan få tilgang på så mye informasjon, bortsett fra fullt navn. Det er klart du ser på dette som noe mer enn bare en kandidat. Det blir en person, da.
Vurdert å bli solomor selv
Solomødrene danner bakteppet for spillefilmen Solomamma, som har kinopremiere 30. januar. Der møter vi Edith (Lisa Loven Kongsli), som har valgt å bli mor gjennom sæddonasjon.
Hun jobber som journalist i Aftenposten, og er en ressurssterk og selvstendig kvinne. Likevel vokser frykten for at hun ikke er nok for sønnen sin, sakte men sikkert frem.
Når Edith en dag på uventet vis får vite identiteten til donoren Niels (Herbert Nordrum), bestemmer hun seg for å oppsøke ham, under påskudd av å lage en reportasje.
– Jeg kjenner flere og flere som velger å bli solomor. Jeg har faktisk vurdert det selv også. Men så møtte jeg en fin fyr, og shit happens, sier Askevold og ler, før hun legger til:
– Men jeg forstår absolutt hvorfor kvinner velger å bli solomødre. Det gir en frihet til å kunne få barn på egne premisser, når alternativet kanskje ville vært å gå inn i et forhold som ikke er riktig. Da tar de heller saken i egne hender. Det synes jeg er inspirerende.
Oppsøker donoren
Det som skulle være et kjapt møte mellom Edith og Niels, utvikler seg til en ekte forbindelse, og Edith synker dypere inn i et nett av løgner som setter tilværelsen hun har bygget i fare.
Askevold forteller at det ikke er utenkelig at solomødre med donorer kan bli nysgjerrige på personen bak halvparten av barnets gener.
For hvem er han egentlig? Hvordan ser han ut? Denne personen, med nøyaktig de egenskapene du ønsker deg i en far til dine barn: Blir du ikke litt nysgjerrig på hvem det egentlig kan være?
Ikke minst: Kan man egentlig være helt anonym i vår digitale verden, der nesten all personlig informasjon finnes på internett, og kunstig intelligens kan koble det sammen på et øyeblikk?
– Da jeg gjorde research, tok jeg kontakt med solomødre over hele landet gjennom en Facebook-gruppe. De fleste tenkte ikke så mye over hvem han var. Men noen av kildene mine klarte faktisk å finne identiteten til donoren, sier regissøren.
– Én fant til og med sin donor på sosiale medier – og endte med å date ham en periode.
Tveegget sverd
Jo mer research hun gjorde, desto flere spørsmål begynte regissøren å stille rundt økonomien bak private fertilitetsklinikker.
– På den ene siden forandrer de jo menneskers liv. De hjelper folk å få barn, og det er helt fantastisk, sier hun.
– Men samtidig kan man stille spørsmål rundt at de tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Tabubelagt tema
Likevel er det fortsatt et tabubelagt tema.
I en sentral scene beskriver en bekjent av Edith henne som «modig», fordi hun har valgt å bli solomamma.
– Men ingen som får barn med sæddonorer gjør det fordi de vil være modige. Det de ønsker er å bli sett på som helt vanlige familier, og at barna er like normale som andre barn, sier Askevold.
Lisa i verdensklasse
I hovedrollen som Edith finner vi Lisa Loven Kongsli, som gjør sin første hovedrolle i en norsk film – 11 år etter den sensasjonelle debuten i Ruben Östlunds Turist.
Askevold forteller at Kongsli var akkurat slik hun så for seg Edith.
– Hun er den sterke kvinnen som ikke er redd for å si ting høyt og som tar et ekstra ansvar for dem rundt seg. Derfor var det ekstra interessant å sette en person som Lisa i en situasjon der hun mister kontrollen.
– Så synes jeg det var utrolig kult at en skuespiller som Lisa, som jeg mener er av et verdensklassekaliber, kunne få sin debuthovedrolle i Norge hos oss.
Også Herbert Nordrum, kjent fra Verdens Verste Menneske, gjør en gripende rolle som den litt mystiske spillutvikleren Niels. Det samme gjør Sigurd, som spiller den litt sære, fire år gamle sønnen til Edith – som bare ønsker seg ting som er funnet på bakken til bursdag.
– August, som spiller Sigurd, er den fødte skuespiller. Han var superinvestert, og kunne alle replikkene sine perfekt!
– Familier kan ta mange forskjellige former
– Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha sett filmen på kino?
– Jeg ønsker vel at man skal tenke at Edith og sønnen er en fullbyrdet familie. De mangler ingenting. Familier kan ta mange forskjellige former i dag, og like fullt være en familie.
– Samtidig forteller det biologiske litt om vår historie, som kan vekke noen interessante, eksistensielle spørsmål.
Lisa Loven Kongsli
Skuespiller fra Oslo, som fikk stitt store gjennombrudd internasjonalt i Ruben Östlunds «Turist» (2014). Siden har hun spilt i flere store internasjonale hits, som «Wonder Woman» og fjorårets Netflix-suksess «The Woman in Cabin 10». Rollen som Edith i «Solomamma» er hennes første hovedrolle i en norsk film
Herbert Nordrum
Ble først kjent gjennom «Pornopung» (2013), som han også vant Amanda for. For mange nordmenn er han nok best kjent for rollen i Joachim Triers «Verdens verste menneske». I 2023 vant han svenske Guldbaggen for sin rolle i «Hypnosen». Er aktuell med flere filmer i 2026, blant dem «Markens grøde» og «Fornuft og følelser».
På kino
30. JANUAR
Regissøren opprettet profil hos en privat sædbank: – Det jeg oppdaget, gjorde noe med meg
I 2020 åpnet bioteknologiloven opp for at single kvinner kan få barn med assistert befruktning. Siden har andelen solomødre skutt i været.
Hos private klinikker kan det å velge donor nesten føles ut som å swipe i en datingapp, forteller regissør Janicke Askvold.
– Man kan stille spørsmål ved at klinikker tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Da regissør Janicke Askevold skulle skrive manus til kinoaktuelle Solomamma, opprettet hun en profil hos en privat sædbank.
– Det hele minnet til forveksling om en datingapp. Selv om donoren er anonym, kan du swipe deg gjennom ulike profiler med informasjon, og «hjerte» det du liker.
Du kan legge inn preferanser, betale mer for tilgang til lydopptak av donoren i samtale med psykolog og lese om hva slags liv han lever.
– Jeg hørte om hva slags filmer han likte og at han hadde fregner på nesen. Betalte jeg mer, kunne jeg få bilder av han som voksen, sier hun.
Selv om Askevold allerede da var gravid på «gamlemåten», merket hun at det gjorde noe med henne.
– Du kan få tilgang på så mye informasjon, bortsett fra fullt navn. Det er klart du ser på dette som noe mer enn bare en kandidat. Det blir en person, da.
Vurdert å bli solomor selv
Solomødrene danner bakteppet for spillefilmen Solomamma, som har kinopremiere 30. januar. Der møter vi Edith (Lisa Loven Kongsli), som har valgt å bli mor gjennom sæddonasjon.
Hun jobber som journalist i Aftenposten, og er en ressurssterk og selvstendig kvinne. Likevel vokser frykten for at hun ikke er nok for sønnen sin, sakte men sikkert frem.
Når Edith en dag på uventet vis får vite identiteten til donoren Niels (Herbert Nordrum), bestemmer hun seg for å oppsøke ham, under påskudd av å lage en reportasje.
– Jeg kjenner flere og flere som velger å bli solomor. Jeg har faktisk vurdert det selv også. Men så møtte jeg en fin fyr, og shit happens, sier Askevold og ler, før hun legger til:
– Men jeg forstår absolutt hvorfor kvinner velger å bli solomødre. Det gir en frihet til å kunne få barn på egne premisser, når alternativet kanskje ville vært å gå inn i et forhold som ikke er riktig. Da tar de heller saken i egne hender. Det synes jeg er inspirerende.
Oppsøker donoren
Det som skulle være et kjapt møte mellom Edith og Niels, utvikler seg til en ekte forbindelse, og Edith synker dypere inn i et nett av løgner som setter tilværelsen hun har bygget i fare.
Askevold forteller at det ikke er utenkelig at solomødre med donorer kan bli nysgjerrige på personen bak halvparten av barnets gener.
For hvem er han egentlig? Hvordan ser han ut? Denne personen, med nøyaktig de egenskapene du ønsker deg i en far til dine barn: Blir du ikke litt nysgjerrig på hvem det egentlig kan være?
Ikke minst: Kan man egentlig være helt anonym i vår digitale verden, der nesten all personlig informasjon finnes på internett, og kunstig intelligens kan koble det sammen på et øyeblikk?
– Da jeg gjorde research, tok jeg kontakt med solomødre over hele landet gjennom en Facebook-gruppe. De fleste tenkte ikke så mye over hvem han var. Men noen av kildene mine klarte faktisk å finne identiteten til donoren, sier regissøren.
– Én fant til og med sin donor på sosiale medier – og endte med å date ham en periode.
Tveegget sverd
Jo mer research hun gjorde, desto flere spørsmål begynte regissøren å stille rundt økonomien bak private fertilitetsklinikker.
– På den ene siden forandrer de jo menneskers liv. De hjelper folk å få barn, og det er helt fantastisk, sier hun.
– Men samtidig kan man stille spørsmål rundt at de tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Tabubelagt tema
Likevel er det fortsatt et tabubelagt tema.
I en sentral scene beskriver en bekjent av Edith henne som «modig», fordi hun har valgt å bli solomamma.
– Men ingen som får barn med sæddonorer gjør det fordi de vil være modige. Det de ønsker er å bli sett på som helt vanlige familier, og at barna er like normale som andre barn, sier Askevold.
Lisa i verdensklasse
I hovedrollen som Edith finner vi Lisa Loven Kongsli, som gjør sin første hovedrolle i en norsk film – 11 år etter den sensasjonelle debuten i Ruben Östlunds Turist.
Askevold forteller at Kongsli var akkurat slik hun så for seg Edith.
– Hun er den sterke kvinnen som ikke er redd for å si ting høyt og som tar et ekstra ansvar for dem rundt seg. Derfor var det ekstra interessant å sette en person som Lisa i en situasjon der hun mister kontrollen.
– Så synes jeg det var utrolig kult at en skuespiller som Lisa, som jeg mener er av et verdensklassekaliber, kunne få sin debuthovedrolle i Norge hos oss.
Også Herbert Nordrum, kjent fra Verdens Verste Menneske, gjør en gripende rolle som den litt mystiske spillutvikleren Niels. Det samme gjør Sigurd, som spiller den litt sære, fire år gamle sønnen til Edith – som bare ønsker seg ting som er funnet på bakken til bursdag.
– August, som spiller Sigurd, er den fødte skuespiller. Han var superinvestert, og kunne alle replikkene sine perfekt!
– Familier kan ta mange forskjellige former
– Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha sett filmen på kino?
– Jeg ønsker vel at man skal tenke at Edith og sønnen er en fullbyrdet familie. De mangler ingenting. Familier kan ta mange forskjellige former i dag, og like fullt være en familie.
– Samtidig forteller det biologiske litt om vår historie, som kan vekke noen interessante, eksistensielle spørsmål.
Lisa Loven Kongsli
Skuespiller fra Oslo, som fikk stitt store gjennombrudd internasjonalt i Ruben Östlunds «Turist» (2014). Siden har hun spilt i flere store internasjonale hits, som «Wonder Woman» og fjorårets Netflix-suksess «The Woman in Cabin 10». Rollen som Edith i «Solomamma» er hennes første hovedrolle i en norsk film
Herbert Nordrum
Ble først kjent gjennom «Pornopung» (2013), som han også vant Amanda for. For mange nordmenn er han nok best kjent for rollen i Joachim Triers «Verdens verste menneske». I 2023 vant han svenske Guldbaggen for sin rolle i «Hypnosen». Er aktuell med flere filmer i 2026, blant dem «Markens grøde» og «Fornuft og følelser».
På kino
30. JANUAR
Regissøren opprettet profil hos en privat sædbank: – Det jeg oppdaget, gjorde noe med meg
I 2020 åpnet bioteknologiloven opp for at single kvinner kan få barn med assistert befruktning. Siden har andelen solomødre skutt i været.
Hos private klinikker kan det å velge donor nesten føles ut som å swipe i en datingapp, forteller regissør Janicke Askvold.
– Man kan stille spørsmål ved at klinikker tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Da regissør Janicke Askevold skulle skrive manus til kinoaktuelle Solomamma, opprettet hun en profil hos en privat sædbank.
– Det hele minnet til forveksling om en datingapp. Selv om donoren er anonym, kan du swipe deg gjennom ulike profiler med informasjon, og «hjerte» det du liker.
Du kan legge inn preferanser, betale mer for tilgang til lydopptak av donoren i samtale med psykolog og lese om hva slags liv han lever.
– Jeg hørte om hva slags filmer han likte og at han hadde fregner på nesen. Betalte jeg mer, kunne jeg få bilder av han som voksen, sier hun.
Selv om Askevold allerede da var gravid på «gamlemåten», merket hun at det gjorde noe med henne.
– Du kan få tilgang på så mye informasjon, bortsett fra fullt navn. Det er klart du ser på dette som noe mer enn bare en kandidat. Det blir en person, da.
Vurdert å bli solomor selv
Solomødrene danner bakteppet for spillefilmen Solomamma, som har kinopremiere 30. januar. Der møter vi Edith (Lisa Loven Kongsli), som har valgt å bli mor gjennom sæddonasjon.
Hun jobber som journalist i Aftenposten, og er en ressurssterk og selvstendig kvinne. Likevel vokser frykten for at hun ikke er nok for sønnen sin, sakte men sikkert frem.
Når Edith en dag på uventet vis får vite identiteten til donoren Niels (Herbert Nordrum), bestemmer hun seg for å oppsøke ham, under påskudd av å lage en reportasje.
– Jeg kjenner flere og flere som velger å bli solomor. Jeg har faktisk vurdert det selv også. Men så møtte jeg en fin fyr, og shit happens, sier Askevold og ler, før hun legger til:
– Men jeg forstår absolutt hvorfor kvinner velger å bli solomødre. Det gir en frihet til å kunne få barn på egne premisser, når alternativet kanskje ville vært å gå inn i et forhold som ikke er riktig. Da tar de heller saken i egne hender. Det synes jeg er inspirerende.
Oppsøker donoren
Det som skulle være et kjapt møte mellom Edith og Niels, utvikler seg til en ekte forbindelse, og Edith synker dypere inn i et nett av løgner som setter tilværelsen hun har bygget i fare.
Askevold forteller at det ikke er utenkelig at solomødre med donorer kan bli nysgjerrige på personen bak halvparten av barnets gener.
For hvem er han egentlig? Hvordan ser han ut? Denne personen, med nøyaktig de egenskapene du ønsker deg i en far til dine barn: Blir du ikke litt nysgjerrig på hvem det egentlig kan være?
Ikke minst: Kan man egentlig være helt anonym i vår digitale verden, der nesten all personlig informasjon finnes på internett, og kunstig intelligens kan koble det sammen på et øyeblikk?
– Da jeg gjorde research, tok jeg kontakt med solomødre over hele landet gjennom en Facebook-gruppe. De fleste tenkte ikke så mye over hvem han var. Men noen av kildene mine klarte faktisk å finne identiteten til donoren, sier regissøren.
– Én fant til og med sin donor på sosiale medier – og endte med å date ham en periode.
Tveegget sverd
Jo mer research hun gjorde, desto flere spørsmål begynte regissøren å stille rundt økonomien bak private fertilitetsklinikker.
– På den ene siden forandrer de jo menneskers liv. De hjelper folk å få barn, og det er helt fantastisk, sier hun.
– Men samtidig kan man stille spørsmål rundt at de tjener veldig mye penger på kvinner som er i potensielt sårbare situasjoner.
Tabubelagt tema
Likevel er det fortsatt et tabubelagt tema.
I en sentral scene beskriver en bekjent av Edith henne som «modig», fordi hun har valgt å bli solomamma.
– Men ingen som får barn med sæddonorer gjør det fordi de vil være modige. Det de ønsker er å bli sett på som helt vanlige familier, og at barna er like normale som andre barn, sier Askevold.
Lisa i verdensklasse
I hovedrollen som Edith finner vi Lisa Loven Kongsli, som gjør sin første hovedrolle i en norsk film – 11 år etter den sensasjonelle debuten i Ruben Östlunds Turist.
Askevold forteller at Kongsli var akkurat slik hun så for seg Edith.
– Hun er den sterke kvinnen som ikke er redd for å si ting høyt og som tar et ekstra ansvar for dem rundt seg. Derfor var det ekstra interessant å sette en person som Lisa i en situasjon der hun mister kontrollen.
– Så synes jeg det var utrolig kult at en skuespiller som Lisa, som jeg mener er av et verdensklassekaliber, kunne få sin debuthovedrolle i Norge hos oss.
Også Herbert Nordrum, kjent fra Verdens Verste Menneske, gjør en gripende rolle som den litt mystiske spillutvikleren Niels. Det samme gjør Sigurd, som spiller den litt sære, fire år gamle sønnen til Edith – som bare ønsker seg ting som er funnet på bakken til bursdag.
– August, som spiller Sigurd, er den fødte skuespiller. Han var superinvestert, og kunne alle replikkene sine perfekt!
– Familier kan ta mange forskjellige former
– Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha sett filmen på kino?
– Jeg ønsker vel at man skal tenke at Edith og sønnen er en fullbyrdet familie. De mangler ingenting. Familier kan ta mange forskjellige former i dag, og like fullt være en familie.
– Samtidig forteller det biologiske litt om vår historie, som kan vekke noen interessante, eksistensielle spørsmål.
Lisa Loven Kongsli
Skuespiller fra Oslo, som fikk stitt store gjennombrudd internasjonalt i Ruben Östlunds «Turist» (2014). Siden har hun spilt i flere store internasjonale hits, som «Wonder Woman» og fjorårets Netflix-suksess «The Woman in Cabin 10». Rollen som Edith i «Solomamma» er hennes første hovedrolle i en norsk film
Herbert Nordrum
Ble først kjent gjennom «Pornopung» (2013), som han også vant Amanda for. For mange nordmenn er han nok best kjent for rollen i Joachim Triers «Verdens verste menneske». I 2023 vant han svenske Guldbaggen for sin rolle i «Hypnosen». Er aktuell med flere filmer i 2026, blant dem «Markens grøde» og «Fornuft og følelser».
På kino
30. JANUAR